Flere liv

Da jeg forstod at det spirituelle var noe jeg måtte forholde meg til, leste jeg alt jeg kom over om temaene i et forsøk på å forstå. Det skjedde så mye jeg ikke kunne forklare, og da var det godt å lese om andre som hadde liknende erfaringer som meg. På den måten kunne jeg normalisere det som skjedde for meg selv, og jeg fant innimellom noen gode råd jeg kunne bruke. Det viktigste var vel at jeg følte meg ikke så alene i opplevelsene jeg selv hadde.

Nå er det jo slik at Det fungerer litt forskjellig for oss alle sammen. Jeg må finne ut av Det i meg, du må finne ut av Det i deg - Vi er alle helt unike, og hver og en må vi finne våre verktøy og måter som hjelper oss, på best mulig måte - også med å finne ut av det jeg velger å bare kalle Det.

Akkurat Det burde forresten være en del av undervisningen i grunnskolen, for det er potensielt en slags superkraft!

Jeg har alltid hatt god kontakt med noe mer, og dette mer har tålmodig vist meg det i meg. Det er komplekst, og det er absolutt sammenhenger jeg skulle ønske jeg kunne forklare bedre. Jeg har vært veldig glad for å treffe særlig Reiki, men også yoga – de er begge gode verktøy som følger det jeg kaller ‘det sanne menneskelige system’. Der vi trekkes gjennom vårt eget senter (Der er både ro og høyeste potensiale), med mulighet til å komme forbi ego og alle dets begrensninger.

Det er som at jeg har fått komme i kontakt med en dyp hukommelse som går gjennom flere liv, alt flettes likevel på en måte sammen i dette livet.

I 2016 hadde jeg en knekk; etter å ha jobbet med Reiki i mange år og sett så mange fantastiske resultater var vi mange som gjorde en jobb for å redde Margrethe – det klarte vi ikke. Den vakre unge jenta fikk riktignok øket livskvalitet av Reiki behandlingene hun fikk, til tross for knalltøff medisinsk behandling. Det var til og med en liten stund der hun var helt kreftfri og vi hadde alle godt håp, men så snudde det som et lynnedslag, og hun døde den sommeren. Hun ble bare 20 år gammel.

Jeg ble uvenner med både Det og universet, stilte spørsmålstegn ved hele meningen.

10 år har gått, og jeg er ikke sint lenger. Jeg har blitt vist flere deler av det større bildet, kjenner til mer av kompleksiteten, den nådeløse råskapen og nøytraliteten som bor i livets skole.

‘Men vis meg hvordan det er da!’ Det er 8. mars 2017, jeg vet det fordi jeg tok bilde.

Jeg er på en av mine mange turer i skogen - kontakten er så lett der.

DER!

De ler, og jeg bråstopper; foran meg ligger det en tjukk trosse - en slik man fortøyer store skip med. Midt inne i skogen! Samtidig viser de meg hvordan hver tråd er temaer, kvaliteter, avtaler og erfaringer vi bærer med oss, mange av dem gjennom flere liv. De viser hvordan hver tråd har mange lag. Med både kvaliteten som potensiale og energien som endres ettersom hvordan vi faktisk lever den - hvordan vi både løser den som en oppgave og deretter ER den vibrasjonsmessige fasiten.  Det er prentet inn i hver celle, i hvert atom vi er.

Alt er tvunnet sammen, de tynneste trådene blir litt tykkere tråder som igjen tvinnes sammen og blir litt tykkere så blir de tau og tauene tvinnes igjen så de blir tykke trosser. De tingene vi har jobbet med i flere liv er de dypeste trådene, de er holistiske - noe som gjør at de på en måte gjennomsyrer hver tråd i trossa, og alt vi er - den gløder, vi kommer ikke utenom – vi må gjennom.

Jeg har alltid sett tråder og hvordan hver tråd er festet til bruddstykker av historier i andre liv, så det er jeg vant til. Å få det satt i en slik sammenheng gav derfor mening for meg.

Alle disse små filmsnuttene jeg tar inn gjennom hele sanseapparatet gir informasjon. Noen er tematikker jeg har en avale om å hele i dette livet - 1000 liv i dette livet er det noen som sier, jeg har snakket om det før.

Jeg kan dele ‘en film’ som har fulgt meg gjennom mange år og som på forsommeren i år ble aktivert på en litt ny måte. Det er fysiske opplevelser i dette livet som er knyttet til filmen. Den har blitt servert som tråder og bruddstykker i forbindelse med en del hendelser. Den har også vist seg å ha veldig mange lag som igjen er vevet sammen slik at jeg har fått mer og mer av det som skulle vise seg å være en film fra særlig et, men med tilknytning til flere liv. Du får et lite utdrag:

En venninne jeg trodde var en god venninne hadde vendt meg ryggen, og jeg forstod ingenting. Da fikk jeg opp denne filmen fra et liv for lenge siden i Frankrike der jeg var sammen med henne som en mann av høyere rang enn meg. Han lovet meg gull og grønne skoger, jeg var veldig forelsket og vi fikk 3 barn. Så forlot han meg, for hans familie hadde aldri akseptert meg som et godt valg for ham. Jeg ser også en brann.

Min venninne har 3 barn med sin mann, og ikke lenge etter at hun snur ryggen til meg forlater han henne.

Et lag til; jeg vet ikke at jeg er klarsynt - jeg tror hun har fortalt meg noe (for hvordan skal jeg ellers vite noe som er så privat?) og når jeg prater med henne om det blir hun rasende og tror at det er ‘en snakkis’, men jeg har ikke snakket med noen. Hun står i sin største krise med en mann som vil forlate henne, og det er ikke rom for noe mer. Jeg får flere opplevelser der jeg 'vet', og lærer å håndtere mer av Det i meg.

Et lag til; jeg har blitt bannlyst, brent, druknet, halshugget og hengt som utgang fra flere liv; Sannsigersken ble straffet når makthaverne ikke likte det hun så og fortalte. Healeren kunne også bli straffet når hun ikke klarte å redde de som skulle reddes. Dette sitter dypt i meg, sammen med fantastiske minner fra tidligere tiders bragder og mirakler.

Vi kan heales, blant annet ved å møte tilsvarende tematikker som gir de samme følelsene som bor i det som skal heales... gjennom følelsene kan vi få tak i det som skal heales på cellenivå, og endring kan skje.

Mitt barndomshjem brant da jeg gikk i 9. klasse. Fuglene mine døde i den brannen, ellers ble ingen skadet.

Ikke lenge etter denne første filmen var jeg med på en ny brann, denne gangen hos en annen god venninne. Det var jeg som luktet at det brant (erfaringsbasert kompetanse, har du luktet brann vil du alltid gjenkjenne den lukten) Vi oppdaget brannen hos naboen i det vertikaldelte rekkehuset og fikk tilkalt brannvesenet. Naboens hus brant ned til grunnen, min venninnes hus ble nesten ikke skadet - et mirakel, for det var ingen brannvegg mellom de to boenhetene! Min venninne er ‘en reiker’, og historien om huset som ikke brant deler jeg gjerne en annen gang, for den er virkelig magisk!

Bare noen måneder etter denne brannen opplever jeg en ny brann; denne gangen er vi på en hytte som var i familien. Vi har lagt oss, alle barna og mannen min sover. Jeg ligger våken og hører på lyden av den koselige knitringen fra peisen - men vent, vi fyrer jo ikke i peisen nå!

Jeg ser fra der jeg ligger at det er rødglødende oppunder mønet på hytta😳 Det tar ikke mange minuttene fra Lars ligger i dyp søvn til han står og spar snø oppe på taket… Vi er så takknemlig for at brannen startet i den delen av hytta der vi lå, for ellers hadde vi mistet begge guttene våre som lå i den andre enden.

Jeg har sett filmen fra livet i Frankrike med brann flere ganger, og vet at jeg mistet barn i den brannen. Det er vanlig at jeg først får inn bilde/film helt uten følelser en god stund før jeg må inn i følelsene av det. Min største redsel gjennom hele livet har vært å miste barn...

Mitt første minne fra dette livet er at pappa forsøkte å gjenopplive lillesøsteren min på stuebordet hjemme. Det er et bildet som 'alltid' har vært inne i hodet mitt. Vi mistet søsteren min da jeg var litt over 2 år. Jeg var 35 da jeg fikk følelser til det minnet.

Tilbake til Frankrike; For et par år siden er vi på reise i Bourgogne med gode venner, og på et besøk i Beaune besøkte vi det gamle Hospicet som er gjort om til museum. Jeg kjenner med en gang jeg kommer inn der at jeg har vært der før - har du opplevet det noen gang? Det er sterkt, og jeg må ‘jobbe’ med det som kommer. Dette er rett etter Covid, og Hospicet holdt på mange måter mye av den energien som verden nettopp har gått gjennom.

I Mai i år er vi tilbake i Bourgogne. Igjen besøker vi Hospicet i Beune. En i reisefølget sier; om noe fælt hadde skjedd kunne jeg godt ha gått i kloster – jeg sier meg enig, og samtidig treffer den som en kule hos meg! Jeg må sette meg, for jeg ser (og kjenner) huset som brant igjen. Denne gangen ser jeg at mannen jeg elsket hadde bygget det huset til oss før han forlot oss. Han hadde det heller ikke lett.

Alle barna våre døde i den brannen. Mannen hadde forlatt meg, og uten å være gift med ham var jeg virkelig ingenting slik samfunnet var den gangen. Jeg gikk i kloster. Hospicet i Beune ble drevet av nonner, og jeg jobbet med å stelle for de gamle og syke der til jeg selv ble gammel eller syk og ble tatt godt vare på av de andre nonnene.

Det går gjennom hver celle og hvert atom i kroppen.

 Jeg kan kjenne energiene som en slags elektrisitet som sendes under huden, jeg tenker at det er gjennom bindevevet, det er en kjent følelse når jeg jobber med noe som heales.

Som alltid når noe er forutbestemt, så skjer det ‘tilfeldigheter’ som gjør at det blir som det blir. Kontrasten fra det gamle livet jeg levet i Frankrike til slik jeg fikk leve på våre besøk i dette livet var stor. Alt var så lett, og vi fikk både bo og spise som konger; Verdens beste Bed & Breakfast skulle det vise seg på turen vi hadde i år!

Det er flere elementer, for hver av opplevelsene har flere lag, men det blir for omfattende å skrive om alt her - det viktigste er at for meg har det ligget dyp healing i hvert element.

Jeg tenker at grunnen til at disse celle-minnene har ‘blitt med videre’ er fordi det er noe i meg som trengte å heles på en eller annen måte.

Å bli hel er en individuell reise, samtidig som vi er flettet sammen med de opplevelsene og menneskene som vi på sjels nivå mener er en god ‘kombo’ for å løse det vi skal. Alle har forskjellige grunner og innfallsvinkler, likevel kan vi være i den samme historien.

Det er forresten et interessant lag til; alt inneholder sin egen motsetning i den dualistiske verden vi lever i. Derfor ser jeg for meg at når sjelen min sier ‘så interessant, det må vi prøve’, så kan mitt menneskelige jeg rope NEI, NEI! JEG VIL IKKE DET!

Det at noe skal ‘bli helt’ betyr ikke nødvendigvis at noe skal fikses slik vårt menneskelige selv ønsker, det er mer komplekst enn som så – det er kanskje heller alle de forskjellige prosessene vi er gjennom som skaper den dype endringen i oss som skal til.

Jeg kan ofte kjenne historiene jeg 'får inn' i hele kroppen, med hele sanseapparatet - dette har jeg lært meg å gjenkjenne, det gir en slags forståelse. Kroppene våre er uhyre intelligente, og de hjelper oss så godt de kan. Det å lytte til kroppen, blir kjent med den slik jeg har gjort både ved hjelp av Reiki og yoga har hjulpet meg. Både i eget liv og når jeg jobber med andre.

 Opplevelsene fra Frankrike på forsommeren har sittet i meg gjennom hele sommeren, jeg fordøyer enda.

Jeg har beskrevet tidligere at det er flere sirkler som sluttes, og at vi går fra svart/hvitt til farger. Jeg har gledet meg over fargene, men samtidig sett at noen av de som var med meg i opplevelsen kun har evnet å se svart/hvitt. For meg har det blitt litt som da jeg ikke visste at jeg så en del ting andre ikke gjør; veldig rart når andre ikke ser det vi ser... Slik er det jo i verden også foresten, ting vi tenker at er helt logiske er veldig ikke logiske for mange andre.

Det er august og luften har skiftet karakter, jeg har begynt undervisningen på Sats Yoga Majorstua på onsdager. Før yogasesongen starter på Bygdøy er det Reiki 3, og første grunnkurs i Reiki er i slutten av september. For mer informasjon om kurs og workshops kan du se på kurskalender', www.reikimester.com