top of page

Tankefrø om celleminner

Tankefrø: i går opplevde jeg noe som har blitt et tankefrø for meg, kanskje det kan være det for deg også?


Livet skjer uansett om vi er bevisst eller ikke, min erfaring er at universet sørger for at vi møter de oppgavene vi er ment å møte uansett hva vi selv tenker om det. For meg har og er Reiki et fantastisk verktøy på den veien jeg vandrer, og jeg vet at det er det for mange andre – jeg vet også at det ikke er for alle.


Ofte er det våre egne trossystemer (ingenting med religion å gjøre), men mer som hvordan vi oppfatter livet/verden, og derfor hvordan vi lever livet vårt som er den største utfordringen for mange. Jeg har i alle fall hatt masse motstand i meg selv på en del av det som er naturlige energetiske muskler i meg, som jeg nå vet er en kvalitet (på linje med musikalitet) noe jeg har avtale om å leve – som jeg lenge benektet.


Det er meg selv og selve universet jeg sloss mot når jeg prøver å undergrave min sjels avtaler, behov og gleder. Det er mange grunner til at jeg har vært flink til det, nå skal jeg ikke snakke om grunnene som er på utsiden av meg; som samfunnet jeg lever i eller andre menneskers trossystemer (fremdeles ingenting med religion å gjøre), men celleminner som sitter i meg.


Mennesket har et sanselig erfaringsbasert bevissthets-system for å oppdage farer, når vi har opplevd noe vil vi gjenkjenne det umiddelbart om det dukker opp igjen for å kunne forhindre gjentakende katastrofer. Vi har hørt at ‘Brent barn skyr ilden’, og faktum er at om du har vært med på en brann, vil lyden eller lukten av brann nå din bevissthet før en som ikke har vært med på det før.

Dette vil samtidig aktivere de følelsene som ligger i celleminnet ditt fra den erfarte opplevelsen, som så skyller gjennom systemet ditt (kan være heftig) samtidig med at du kjenner lukten.


Ubearbeidede celleminner kan også følge oss gjennom flere liv, og noen celleminner er kollektive – det er flere som bærer samme celleminne, og det er flere som kan forløse det i fellesskap.Det forklarer hvorfor vi av og til kan få uforholdsvis sterke reaksjoner på tilsynelatende ubetydelige opplevelser. Dette er tankefrøet, det som utløste det var en samtale med en som lurte på om hun skulle på Reiki grunnkurset jeg skal ha til helgen – det kan hun få lov til å lure på så lenge hun har behov for, det som ble viktig for meg var det som skjedde da vi la på.


Hun fortalte hun hadde gjenkjent noe i det forrige innlegget jeg skrev om hus-rens; dette med å ha en kraft og skulle bli kjent med den og så videre. Hun var tiltrukket av Reiki, samtidig som hun var redd – den kraften hun kjente i seg til tider var voldsom, men hun kjente også på et mørke – hun var redd for at noe skulle gå galt. Hun var intenst redd for at hun uten å mene det skulle bruke kraften på en måte som kom feil ut på en eller annen måte.


Jeg gjenkjenner den følelsen, jeg gjenkjenner også det å ikke være sikker på hva som er meg og hva som er kraften – og hva om kraften er en del av meg? Yin Yang, lys og mørke alt har sin egen motsetning i seg, også en stor kraft. Den som møter den i seg må bli kjent med hva det betyr og jeg anbefaler jo å finne verktøy som gjør det lettere for deg selv – som Reiki er for meg. Men hvor kom redselen hennes fra?


Hun nevnte Atlantis i en bisetning, og der fikk jeg full bekreftelse (det får jeg som et slags fysisk rush som løper gjennom kroppen). Jeg ser at hun var der da det fatale skjedde, at Atlantis ble senket. På et nivå følte hun en skyld for det, selv om hun nødvendigvis ikke hadde mere skyld i det enn et barn som kan kjenne skyld for sine foreldres skilsmisse. Barnet kan ubevisst overdimensjonere noe de tror de kanskje har gjort som ikke var bra. Slik kan forresten noen av oss gjøre hele livet; ta på oss skylden. Kan hende hun hadde gjort noe som har gitt henne god grunn til å kjenne på den frykten, det er i så tilfelle et karma hun må løse.


Da vi la på fikk jeg beskjed om at nå skulle jeg gjøre en jobb; Jeg er en healer, og er vant til at universet kommer inn og veileder meg i hellig arbeide. Jeg ble ledet gjennom et ritual som var skikkelig heftig; for å frigjøre og helbrede negative celleminner i alle det måtte gjelde fra Atlantis. Alle som var på Atlantis da det sank lever på jorden i dag, vi er her for å gjøre en jobb med å heve frekvensen og bevisstheten til jorden – slik mange av oss jobbet med den gangen også … dette er en jobb som kommer innenifra, de det gjelder vet at de er med om de vil. Sprøtt? Absolutt, slik vi er vant til å se verden! Det er derfor jeg forteller om dette tankefrøet: Alle med dette ‘indre jobb-tilbudet’ kan tro at det er noe veldig spesielt med dem, kanskje at det er noe galt, og at de er alene om å ha det slik! Gårsdagens Nymåne er direkte knyttet til Atlantis og det som skjedde der – nice to know… for dem det gjelder.


Helén

Kommentare


Die Kommentarfunktion wurde abgeschaltet.
bottom of page